Denne artikkelen drøfter hvordan eksil-iranske politikere i europeiske land over tid har rettet sitt engasjement mot Irans politiske og sosiale saker, hvilke nettverk de har inngått samarbeid med, og hvordan de i praksis har bidratt til å normalisere militær aggresjon mot Iran.

Av Masoud Ghadimfallah. Han studerte sosiologi ved University of Tehran, kom til Norge i 2020, og har mastergrad i samfunnsanalyse fra USN. Ghadimfallah har skrevet flere bøker på persisk og noen artikler på norsk, og har oversatt flere norske bøker til persisk.

Innledning

Et sentralt spørsmål knyttet til «normaliseringen» av militær aggresjon mot Iran er rollen deler av den iranske diasporaen spiller i å etterspørre og legitimere bombing av Iran utført av USA og Israel. I en tidligere artikkel, «Den iranske diasporaen og kolonimentaliteten», drøftet jeg hvordan koloniale strukturer former og påvirker migranters bevissthet. Formålet med denne teksten er imidlertid et annet. Jeg vil forklare hvordan kolonial politikk former nettverk av ulike aktører i diasporaen, som følger og viderefører denne politikken.

Jeg drøfter hvordan eksil-iranske politikere i europeiske land over tid har rettet sitt engasjement mot Irans politiske og sosiale saker, hvilke nettverk de har inngått samarbeid med, og hvordan de i praksis har bidratt til å normalisere militær aggresjon mot Iran.

Nettverksbygging til fordel for monarkisme og militær intervensjon

Selv om den tilsynelatende «humanitære intervensjonen» fra diasporen og politikere med iransk bakgrunn bosatt i europeiske land har en lengre forhistorie, utgjorde «Jina(Mahsa)-bevegelsen»[1] i 2022 et avgjørende vendepunkt i denne utviklingen. Det var i løpet av denne bevegelsen at ulike europeisk-amerikanske politiske aktører, inkludert de opprinnelig iranske politikerne, i økende grad gikk inn i Irans interne politiske spørsmål. Denne involveringen ble i stor grad formulert og legitimert som «solidaritet» og «støtte» til det iranske samfunnet og til iranske kvinner. I utgangspunktet er det ikke noe problematisk ved en slik støtte. Det grunnleggende problemet oppsto imidlertid gradvis.

Selv om Jina-bevegelsen oppnådde positive resultater for det iranske samfunnet – blant annet gjorde den det mulig for kvinner å oppnå noen sosiale rettigheter, selv om de ikke var lovfestet – kan man likevel peke på to kritiske punkter ved bevegelsen.

1. For det første hadde befolkningen i Iran opprinnelig betydelig handlingsrom og aktørskap, men dette ble gradvis forskjøvet, ettersom initiativ og definisjonsmakt i økende grad ble overtatt av aktører utenfor landet, inkludert diasporaen og vestlige politiske miljøer.

Årsakene til denne forskyvningen er sammensatte og kan analyseres inngående, men en sentral faktor var deler av opposisjonen i eksil, på tvers av politiske retninger, som forsøkte å appropriere bevegelsen i tråd med egne politiske interesser. Ulike aktører – blant annet Reza Pahlavi og Masih Alinejad, samt enkelte etnopolitiske ledere, som Abdullah Mohtadi – (som alle støtter den militære intervensjonen) fremstod alle som posisjonerte for å kapitalisere på utfallet av bevegelsen. Dette bidro til at interne motsetninger raskt oppsto, tilspisset seg, og til slutt førte til fragmentering etter hvert som bevegelsen avtok.

Med andre ord ble den politiske handlekraften fratatt det sivile samfunnet i Iran, og overført til politiske grupper utenfor Iran, mange av dem finansiert gjennom fond og budsjetter fra sikkerhetsorganer i ulike land. Dette var punktet hvor «folket» ikke lenger var de politiske beslutningstakerne, men der opposisjonsgrupper og tilhengere av «regime change» overførte sine egne politiske beslutninger til Iran. Samtidig var det et viktig poeng at disse opposisjonsgruppene hadde motstridende politiske interesser, og at det fantes betydelige uenigheter mellom dem om maktfordeling i tilfelle et regimeskifte.

Det avgjørende poenget er imidlertid at denne konkurransen om politisk representasjon og innflytelse over utviklingen i Iran – herunder forsøk på å definere og kontrollere innenlandske protestbevegelser fra utsiden – tok form allerede på dette tidspunktet, ofte i samspill med transnasjonale nettverk og ulike former for ekstern støtte. Med andre ord ble det nå avgjørende i denne konkurransen hvilken gruppe som kunne bygge det største «nettverket» i diasporaen, ettersom den politiske handlekraften hadde blitt overført dit.

• For det andre klarte ikke Jina-bevegelsen å sette tydelige grenser mot politisk utnyttelse i Vesten. Den tok ikke en klar posisjon som hindret høyreekstreme aktører – blant annet FrP- og Høyre-politikere i Norge, samt høyreekstreme partier i Europa – i å støtte og påvirke den. Iranske politiske krefter motsto ikke dette, og aksepterte det til dels. Dette ble en strategisk feil som åpnet for islamofobe, antimuslimske, krigshissende, pro-NATO og rasistiske strømninger i bevegelsen.

Dette førte til at høyreorienterte, tilsynelatende ikke-høyreorienterte og ekstreme aktører tok på seg en selvtilkjent representasjon av det iranske folket i Vesten. Slagordet «Kvinne, Liv, Frihet», med røtter i venstreorienterte bevegelser i Midtøsten og Kurdistan, mistet i Iran sitt klasseperspektiv og ble dermed utsatt for politisk utnyttelse utenfor landet. Slik kunne ekstreme høyreorienterte strømninger forvrenge og bruke bevegelsen til egne formål.

I realiteten ble politisk konkurranse mellom eksilgrupper gjentatt, der hver forsøkte å tilegne seg bevegelsen. Samtidig som monarkister gradvis undergravde den – og nå er imot den – begynte både monarkister og høyreorienterte republikanere å hevde representasjon av det iranske samfunnet. Også aktører og politikere med iransk bakgrunn i eksil ble en del av disse strømningene.

Diasporanettverk og monarkisme

I den situasjonen ble det nå viktig hvilken «nettverk» disse politikerne og aktivistene ble tilknyttet, ettersom de kunne spille en avgjørende rolle i å påvirke sitt eget samfunn gjennom sine posisjoner og medier. For eksempel var det betydningsfullt hvilken opposisjonsnettverk en iransk stortingsrepresentant i Norge sluttet seg til, ettersom han dermed kunne «normalisere» dette nettverket og dets politiske mål og strategier i Norge.

Mange bevis tyder på at monarkistiske grupper de siste fire årene i betydelig grad har klart å bygge omfattende nettverk i diasporaen, med bruk av store budsjetter hvis finansiering er uklar. Dette betyr ikke nødvendigvis at de er flertallet, men de har gjennom ulike personer med viktige posisjoner vært i stand til å bygge nettverk som forsterker deres stemme.

I løpet av årene har monarkistene forsøkt å tiltrekke seg høyreorienterte og tilsynelatende moderate opprinnelig iranske politikere i eksil. Dette førte til økt synlighet av høyreekstreme, pro-israelske, aktivister og journalister med begrenset kunnskap om det iranske samfunnet. Disse individene produserte daglig, under dekke av «støtte til iranske kvinner», den mest krigshissende, islamofobiske, rasistiske og pro-israelske retorikken, inkludert under Israels angrep på Gaza, med betydelig innflytelse på diasporaen.

Faktisk handlet det om hvordan monarkistene integrerte personer med viktige posisjoner i sitt nettverk, slik at disse kunne fremme monarkistenes agenda. Samtidig brukte disse personene nettverkene for å fremme politiske mål fra sine europeiske land og USA, inkludert utvikling av nyliberalisme, høyreisme, dispossession[2] (Harvey, 2005) og utnyttelse av energiressurser. I Norge var dette iranskfødte politikere, blant annet stortingspresidenten Masoud Gharakhani fra Arbeiderpartiet og noen andre representanter fra Høyre som Mahmoud Farahmand, journalister og «eksperter», mens Sverige hadde tilsvarende representanter som Alireza Akhundi.

Det sentrale spørsmålet er hvordan disse nettverkene, under påskudd av «frigjøring» av et samfunn, normaliserer imperialistisk og kolonial politikk fra det globale nord i det globale sør, samtidig som de fremstiller seg selv som representanter for disse samfunnene og gir inntrykk av at denne politikken er positiv.

Nettverk og medienes rolle

Et av de viktigste verktøyene for å bygge disse nettverkene og fremme tosidig politikk er mediene. Uavhengig av politisk parti i Norge, ble mange knyttet til Iran International og monarkistiske strømninger. Kanalen, først finansiert av Saudi-Arabia og senere brukt som talerstol for Mossad og Israel, gir taletid til politiske aktører som fremmer dens mål. Tidligere samarbeidspartnere har avslørt at programledere og journalister der kan tjene opptil tre ganger mer enn i vanlige europeiske og amerikanske medier, samtidig som finansieringskildene skjules.

I løpet av det siste året har Iran International, uten mediefaglig profesjonalitet, fremstilt Reza Pahlavi som representant for det iranske folk og samtidig fremmet krigs- og militærintervensjonsretorikk. Journalister har omtalt bombing av Iran som «støtte til det iranske folk» og takket Netanyahu og Trump for angrepene. Under folkemordet i Gaza forsvarte de Israel uten forbehold. Dette viser hvordan kanalen fungerer som en talerstol for Mossad, med retorikk gjentatt av politikere tilknyttet opposisjonsnettverkene og deres medier.

Etter hendelsene knyttet til «Jina-bevegelsen» og de utviklingene som er beskrevet, begynte enkelte av de nevnte politikerne å gi gjentatte intervjuer til denne TV-kanalen. Dette fortsetter i dag. Sommeren 2024 besøkte en journalist fra Iran International det norske Stortinget og intervjuet Masud Gharahkhani.

Med andre ord har dette nettverksarbeidet et klart mål: Som tidligere beskrevet, er «politisk handlingskraft» blitt overført utenfor Iran. Det er disse opposisjonsnettverkene som anser seg selv som representanter for det iranske folket, og som dermed bestemmer de politiske løsningene. Disse løsningene, hvorav den viktigste er «militær intervensjon», må samtidig «normaliseres» både for europeiske/amerikanske samfunn og det iranske samfunnet. Som et resultat blir politikere og aktivister utenfor landet styrket gjennom mediene, slik at de kan fremstille denne militære intervensjonen som nødvendig og legitim.

Disse individene styrker stemmen til monarkistiske og krigshissende grupper, som også fremmer vestlige interesser. For litt over ett år siden møtte Gharakhani Reza Pahlavi og presenterte ham som den eneste representanten for det iranske folk. Nylig ga han et intervju til samme TV-kanal, der han igjen understreket sin støtte til Pahlavi og krig.

Artikkelen søker å belyse hvordan slike aktører begynte å uttale seg om Irans politisk-sosiale situasjon og ble knyttet til et bestemt «nettverk». Spørsmålene er om dette nettverket er tilfeldig, og hvordan individers politiske prinsipper formes.

Oppsummering

Avslutningsvis kan det sies at, slik nettverksteori[3] påpeker, en av de mest sentrale faktorene i dagens situasjon i Iran og blant opposisjonsgrupper er fremveksten av politiske nettverk som i enkelte tilfeller er etablert med støtte fra ulike vestlige sikkerhetsorganer. Disse nettverkene søker å styrke én bestemt politisk stemme som den dominerende representasjonen av Iran.

Nettverksdannelsen utenfor landet har hatt som mål å mobilisere deler av den iranske diasporaen til fordel for monarkistiske strømninger og tilhengere av militær intervensjon. Dette er en utvikling det er blitt investert betydelig i de siste årene, særlig etter at Jina-bevegelsen avtok.

En sentral strategi i denne prosessen har vært å integrere politikere med iransk bakgrunn i ulike land i disse nettverkene – aktører som i sine respektive samfunn kan bidra til å styrke stemmen til en bestemt opposisjonsgruppe, samt legitimere og normalisere ideer om militær intervensjon.

Samtidig bidrar disse politikerne til å normalisere imperialistiske og koloniale politikkformer til fordel for vestlige interesser og egne politiske posisjoner. De medvirker dermed til at militær intervensjon, bombing av land i det globale sør og dispossession fremstilles og legitimeres som «støtte til demokrati».

Bibliografi

Harvey, D. (2005). A Brief og neoliberalism. New York: Oxford university press.

---

[1] «Kvinne, liv, frihet»-protestene er de store demonstrasjonene i Iran høsten 2022, da den kurdisk-iranske kvinnen Mahsa Jina Amini døde etter å ha vært i moralpolitiets varetekt.

[2] Det siktes til David Harveys teori om «akkumulering gjennom dispossession» (accumulation by dispossession).

[3] Det siktes til teorier innen nettverksanalyse utviklet av forskere som Mark Granovetter.