Med pistol mot tinningen flyttes milliardene ut fra fellesskapets kasse og ned i lommene til våpenindustrien, mens befolkningen skremmes til å akseptere ranet. Det vi kjøper er bare en illusjon om sikkerhet.
26. mars la NATOs generalsekretær Mark Rutte frem sin årsrapport for 2025. Rapporten sier at NATO er blitt sterkere ved å styrke avskrekkingen, øke forsvarsutgiftene og den industrielle kapasiteten, utvide øvelser og kommandostrukturer, samt å opprettholde omfattende støtte til Ukraina. Ukraina er det landet som nevnes oftest i rapporten, hele 131 ganger. Den sier at NATOs mål er å bidra til å bringe krigen til en slutt og oppnå «en rettferdig og varig fred». Noe tidspunkt for når dette kan ventes å inntreffe, sies ikke.
Rapporten er klar på at Russland er den «viktigste og mest direkte trusselen» mot alliansepartnernes sikkerhet, med sin krig mot Ukraina, luftromskrenkelser, sabotasje, cyberaktivitet og hybride tiltak. En uke tidligere hadde Rutte besøkt Setermoen leir under øvelsen Cold Response, der han poengterte at det var viktig å holde øvelsen nært Russlands grenser. «Det er avgjørende. Vi vet fra åpne kilder at etterretningstjenester sier at vi må være klare for at Russland kan utfordre NATO. Kan det skje i 2027? I 2029? I 2031? Det betyr at vi må være klare», sa Rutte.
Norge er ledende i opprustning, og regjeringen øker bevilgningene
Overfor journalistene skrøt han av de store norske forsvarsinvesteringene. «Norge gjør så absolutt store investeringer i forsvarspersonell og militært utstyr. Dere har en klar plan for opptrapping», sa han. NATOs årsrapport for 2025 viser at Norge ligger på 6. plass blant medlemslandene når det gjelder forsvarsutgifter som andel av BNP (3,20 %). Vi ligger faktisk ørlite foran USA. På Haag-toppmøtet i 2025 vedtok alliansen, etter press fra USA, en ny forsvarsinvesteringsplan med et mål om 5 % av BNP innen 2035, hvorav 3,5 % skal gå til kjerneforsvar og 1,5 % til bredere sikkerhet, motstandskraft, innovasjon og industriell kapasitet.
Da statsbudsjettet for 2026 ble presentert i oktober i fjor viste tallene at Norge skulle bruke 3,4 % av BNP på forsvar. Tallenes tale er altså at Norge allerede er veldig nær ved å oppfylle NATO-kravene for 2035. Opprinnelig var det satt av 1635 milliarder til Langtidsplanen for forsvaret mellom 2025 og 2036. Men dette viser seg allerede å være utilstrekkelig. På en pressekonferanse 27. mars kunne statsminister Støre fortelle at regjeringen vil foreslå en økning av de økonomiske rammene for langtidsplanen med ytterligere 31 milliarder frem mot 2030, og med totalt 115 milliarder kroner frem mot 2040. Begrunnelse? «… verden er blitt mer uforutsigbar og den sikkerhetspolitiske situasjonen mer alvorlig … Prisene på forsvarsmateriell har økt, og vi har nye erfaringer fra krigen i Ukraina.»
115 milliarder ekstra betyr totalt 1750 milliarder kroner.
«Den nye opptrappingsplanen vil innebære tøffe prioriteringer i mange år fremover. La meg være helt klar på det. For dette kommer til å få forrang, foran andre områder vi kunne ønske, men det er viktig for vår sikkerhet», sa Støre. Den alarmistiske retorikken om den påståtte trusselen fra Russland er det som skal legitimere og skape oppslutning om disse prioriteringene, som altså kommer til å få forrang, dvs. prioriteres høyere enn alle andre poster på statsbudsjettet.
Ingen sier at Russland vil angripe Norge militært
Du vil ikke finne noen som åpent sier at Russland har planer om å invadere Norge. Det snakkes om at Russland er mer aggressivt, mer risikovillig og mer aktivt mot NATO‑land – inkludert Norge. Men dette handler om etterretning, sabotasje, cyberangrep og pressmidler, ikke invasjon.
Hva sier våre egne sikkerhetstjenester?
Etterretningstjenestens «Fokus 2026» snakker om muligheten for at Russland vil teste NATO politisk, militært og gjennom hybridoperasjoner. Men det er ingen formuleringer om at Russland vil angripe Norge.
Politiets sikkerhetstjeneste (PST) beskriver i «Nasjonal trusselvurdering» Russland som en vedvarende og alvorlig trussel mot Norge, men primært gjennom etterretning, sabotasje, påvirkning og cyberoperasjoner. Dette er altså ikke en aktør som står på terskelen til å angripe Norge militært.
Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) fokuserer i «Risiko 2026» mer på sårbarheter og risiko enn på militære scenarier, men bygger på trusselbildet fra E-tjenesten og PST.
Det finnes altså ingen åpne trusselvurderinger som sier: «Russland vil angripe Norge». Det som faktisk står er at Russland er i konfrontasjon med Vesten/NATO, at Russland er en hovedtrussel mot norsk sikkerhet, og at Norge og norske interesser kan bli rammet av etterretning, cyber, sabotasje, press og militær maktbruk i våre nærområder.
Krigsbevisstheten må styrkes, frykt er mest effektivt
Når svak kommuneøkonomi gjør at velferdsytelsene reduseres, bemanningen på sykehjemmet skjæres til beinet, klassestørrelsene øker på bekostning av lærertettheten, skoler legges ned, lovpålagte oppgaver ikke blir gjort, kulturtilbud og vedlikehold reduseres til et minimum … da er det ingen vits i å sende en delegasjon til Oslo for å få audiens hos finansminister Stoltenberg. Husk Stoltenbergs uttalelser på Warszaw Security Forum 30. september i fjor: Vest-Europa må fortsette å sende milliarder til Ukraina, selv om det går på bekostning av helsetjenester og utdanning til innbyggerne.
Regjeringens hovedprioritering er å holde NATO-krigen i Ukraina gående, samtidig som vi skal kjøpe 5 nye fregatter, 6 nye ubåter, 28 nye skip, langtrekkende missiler, utplassere en ny brigade i Finnmark osv. Er det lov til å spørre om dette er egnet til å motvirke russiske etterretningstrusler, sabotasje, påvirkning og cyberoperasjoner?
Heldigvis kan NATO stole på NRK. For at folk skal akseptere den enorme pengebruken, som altså går på bekostning av alle andre formål, tar statskanalen jobben med å spre krigsfrykt i befolkningen. «Hva hvis det ble krig i Norge på en helt vanlig tirsdag?» spør de. I en svært forseggjort nettsak beskrives hverdagen til Heidi («ikke en ekte person») – «Når alarmen går». Slik vil hverdagen se ut om det blir krig i Norge, får vi vite.
Vi må alle øve på krigsscenarioet. Derfor har myndighetene bestemt at 2026 skal være Totalforsvarsåret. Gjennom en rekke ulike aktiviteter skal Norge øve på å forebygge og håndtere sikkerhetspolitiske kriser og krig. Dette skjer i regi av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og Forsvaret. Du har selv et ansvar for å ta vare på deg og familien om krigen kommer, gode råd om egenberedskap står sentralt. Men det kreves mer. 1. juli 2025 ble det gjort en lovendring som gir myndighetene rett til å pålegge sivil arbeidsplikt. Også de som aldri har hatt noe med Forsvaret å gjøre kan få arbeidsplikt i en krigssituasjon. Dette gjelder alle mellom 18 og 72 år. Du har ingen rett til å nekte.
NATO skaper krig og krigsfrykt, ikke sikkerhet
En vittighet lyder: NATO eksisterer for å løse problemer som NATO selv har skapt.
Her er kortversjonen: En serie NATO-utvidelser østover siden 1999 ble oppfattet som løftebrudd og en nasjonal sikkerhetstrussel av russerne. Ukraina-krigen kunne lett ha vært unngått, men NATO godtok ikke en nøytral status for Ukraina, men insisterte på at også Ukraina kunne bli medlem, selv om dette var den siste, røde linjen for Russland. NATO visste at dette ville føre til krig, og de valgte krigen.
I NATO-fortellingen om Ukraina er Russland en aggressiv imperialiststat med et styre det ikke kan forhandles med. NATO-fortellingen går i all enkelthet ut på at om Ukraina taper krigen så vil Russland fristes til å gå løs på neste offer. Det er rett og slett en ny dominoteori [1], slik vi kjenner den fra den forrige kalde krigen.
Den massive opprustningen vi har sett de siste årene, drevet frem av NATO-landene, er en enøyd tro på at kun overlegen militær styrke gir sikkerhet. NATO er verdens desidert sterkest militærallianse. Europeiske NATO-land og Canada økte sine militærutgifter med 20 % i 2025. Samlet disponerer NATO ca. 55% av verdens militærbudsjetter, der USA alene står for 37%. Men det er altså ikke nok til å gi oss sikkerhet. Vi må bevilge mer.
En gang fantes det rasjonelle og visjonære politikere også i Vesten. En av dem het Olof Palme. Han var en sterk talsmann for felles sikkerhet, enkelt forklart så finnes det ingen sikkerhet hvis ikke også naboen (les; Russland) føler seg trygg. Sikkerhet kan rett og slett ikke oppnås på bekostning av andre. Når Norge anskaffer langtrekkende missiler som en del av forsvaret av Norge, vil dette neppe oppfattes som et defensivt tiltak i Russland, snarere som en trussel.
1750 milliarder kroner brukt på militær slagkraft er prisen på en illusjon om sikkerhet. Pengebruken fører til mottiltak på den andre siden, rustningsspiralen tar nye omdreininger. Reell sikkerhet oppnås bare gjennom gode relasjoner med naboen, vilje til dialog og diplomati, evne til å finne kompromisser partene kan leve med, etterfulgt av forpliktende avtaler og rustningskontroll.
[1] En amerikansk geopolitisk idé under den kalde krigen som hevdet at hvis ett land falt under kommunistisk styre, ville nabolandene følge etter i en kjedereaksjon, som fallende dominobrikker. Teorien ble formulert av president Dwight D. Eisenhower i 1954 for å rettferdiggjøre USAs krigføring i Sørøst-Asia.
Spartakus.no 