Deler av den iranske diasporaen ønsker militære angrep som en «humanitær intervensjon» og en «frigjøringsoperasjon». Dette gjelder særlig monarkistene og deler av de høyreorienterte republikanerne. Hvorfor blir en del av diasporaen tilhengere av militært angrep på sitt eget land?

Av Masoud Ghadimfallah. Han studerte sosiologi ved University of Tehran, kom til Norge i 2020, og har mastergrad i samfunnsanalyse fra USN. Ghadimfallah har skrevet flere bøker på persisk og noen artikler på norsk, og har oversatt flere norske bøker til persisk.

Innledning

Et av de viktige spørsmålene som er knyttet til den militære angrep fra Israel og USA mot Iran, er at en del av den iranske diasporaen ønsket militære angrep som en «humanitær intervensjon» og en «frigjøringsoperasjon». Selv om det ikke finnes nøyaktige tall under slike omstendigheter, kan man si at praktisk talt alle monarkistiske krefter ønsket militært angrep på Iran. Dette kravet var ikke begrenset til denne gruppen; enkelte republikanske grupper i utlandet, noen partier og etniske bevegelser samt andre politiske krefter anså også militært angrep som nødvendig i ulike erklæringer og taler.

Reza Pahlavi, som leder for monarkistene, har gjentatte ganger bedt USA om å angripe Iran. Denne politiske tilnærmingen, som baserer seg på forestillingen om at et begrenset angrep og drap på lederen for den islamske republikken vil føre til regimets sammenbrudd, har alltid eksistert i disse gruppene, men i løpet av de siste to månedene har den fått stor intensitet. Mange iranere samlet seg i ulike byer i Europa og USA og ropte krigslystne slagord.

Slike iranske demonstranter, som bar Israels flagg på alle sine samlinger, forsvarte folkemordet i Gaza og ønsket militær intervensjon fra Trump og Netanyahu mot Iran. Selve intensiteten i angrepene og ødeleggelsen av infrastruktur var mindre viktig for dem; det som var viktigst var «regime change» og å erstatte regimet med Reza Pahlavi (for monarkistene) til enhver pris.

Eksempler på grupper fra Midtøsten som har vært opposisjon til sine regimer og som har hatt stor rolle i militære angrep fra USA mot deres land, er ikke få. Kanskje en av de mest kjente av dem er Ahmed Chalabi. Chalabi, som en av de mest profilerte opposisjonelle mot Saddam Hussein, var den som gjennom sin tilstedeværelse i amerikanske lobbyer klarte å overbevise George W. Bush-administrasjonen om å bombe Irak i 2003. Chalabi spilte den mest sentrale rollen i å rettferdiggjøre militær intervensjon som en iraker, men etter regimets fall klarte han ikke å få en betydelig posisjon i den nye regjeringen.

Også i den militære intervensjonen i Libya spilte opposisjonsgrupper en rolle. Mange grupper og koalisjoner av revolusjonære og opposisjonelle tok åpent til orde for militær intervensjon mot Muammar Gaddafis regime. Under det syriske folkets opprør fantes det også grupper som støttet militære angrep. Faktisk ser det ut til at mønsteret for militær aggresjon mot ulike land fra imperialistiske makter er likt: først må en stor del av opposisjonen overbevises, deretter endres navnet på imperialistisk militær aggresjon til «humanitær intervensjon», denne tilnærmingen overføres inn i samfunnet, og til slutt begynner angrepene.

I alle de ovennevnte eksemplene og i det nevnte mønsteret gjentar en prosess seg: Først eksisterer det en elitegruppe av opposisjon av regimene i utlandet som er i kontakt med lobbyer. Disse elitegruppene er samtidig i kontakt både med de angripende statene og med diasporaen. De forsøker å fungere som en mellommann mellom diasporaen og de imperialistiske statene. Samtidig er disse elitegruppene også i kontakt med samfunnet og folket som bor i landet selv. Men det er diasporaen og dens elite som tilsynelatende representerer folket innenlands. Dermed blir diasporaens ønske om militær intervensjon — som de omtaler som «humanitær intervensjon» — fremstilt som om det var folket i landet som selv ønsket det.

Problemstillingen til denne teksten er ikke hvilke konsekvenser militær intervensjon har hatt, og hvordan ulike land har blitt ødelagt som følge av den. I denne teksten søker jeg ikke å forklare hvorfor Irak, Libya, Afghanistan eller Syria aldri har kunnet bli normale og fredelige stater etter militær intervensjon. Poenget mitt her er snarere å forstå hvordan diasporaen og noen deler av den kan bli tiltrukket av nødvendigheten av militær angrep på sitt eget land. Spørsmålet som denne teksten stiller, er med andre ord: Hvorfor blir en del av diasporaen tilhengere av militært angrep på sitt eget land?

Et av de nyeste, og samtidig mest særpregede, eksemplene på en diaspora som har ønsket militær intervensjon mot sitt eget land, er den iranske diasporaen, særlig monarkistene og deler av de høyreorienterte republikanerne. Det som gjør dette tilfellet spesielt, er deres kontinuerlige gateaktivitet. I to måneder, altså etter undertrykkelsen av januar-protestene i Iran, organiserte de mange monarkistiske samlinger i flere byer i Europa og USA, og fra første øyeblikk understreket de nødvendigheten av og kravet om militært angrep fra USA og Israel mot Iran. Denne delen av den iranske diasporaen anså militær intervensjon som den eneste løsningen og tilrettela til slutt mediebetingelsene for USA.

I denne teksten forsøker jeg, ved bruk av Frantz Fanons postkoloniale teorier og psykologiske teorier inspirert av ham, å forklare hvorfor en del av opposisjonen i diasporaen aksepterer en slik idé. Problemstillingen min gjelder ikke elitegrupper som er i kontakt med lobbyer, men migranter som ikke inngår i elitegruppene.

Postkoloniale studier og diaspora

Frantz Fanon (1925-1961) var en av de mest kjente postkoloniale tenkerne og var blant de første teoretikerne som viste at kolonialisme ikke bare har økonomiske og politiske dimensjoner, men også dype psykologiske konsekvenser. (Fanon, 2021) Fanon knyttet kolonialismens spørsmål til psykologi i boken Black Skin, White Masks. Hans viktigste idé var at kolonialisme ikke bare er begrenset til økonomiske og politiske strukturer; den er også et mentalt og psykologisk fenomen som formes av koloniale sosioøkonomiske strukturer. Faktisk var hans problemstilling mentaliteten og atferden til svarte mennesker som levde i hvite samfunn. Han ønsket å forstå hvordan koloniale og rasistiske tilnærminger påvirket deres mentalitet og psykiske tilstand.

Han mener at i denne sammenhengen skaper kolonialismelogikken og koloniale strukturer et hierarki mellom mennesker (racial hierarchy), der «det hvite mennesket» plasseres øverst og andre defineres i relasjon til dette. Spørsmålet Fanon – og mange forskere og psykologer etter ham – forsøkte å undersøke, var hvordan menneskers psyke påvirkes av koloniale strukturer og deres kulturelle symboler, blant annet gjennom media (media representations), og hvordan den koloniale logikken etter hvert internaliseres. Med andre ord var spørsmålet hvordan svarte mennesker blir fremstilt som mindreverdige mennesker, og hvordan den svarte personen til slutt selv aksepterer og internaliserer en slik forestilling.

 I en del av denne psykologiske prosessen begynner den undertrykte personen gradvis både å internalisere dette hierarkiet og samtidig å utvikle en illusjon om at han eller hun identifiserer seg med samfunnet som har utøvd undertrykkelsen. I Fanons forståelse okkuperer kolonialismen i virkeligheten ikke bare territoriet, men okkuperer også sinnet og psyken til menneskene som lever der. (Fanon, 2004) Dette fenomenet omtales i senere postkolonial litteratur gjerne som «kolonisert mentalitet» (colonial mentality) eller «internalisert kolonialisme» (internalized colonialism). Fanon taler om noen viktige kjennetegn ved den kolonialiserte mentaliteten og prosessen, som det vises til nedenfor:

1. colonial alienation: Han forklarer at en av de viktigste egenskapene ved denne kolonialiserte mentaliteten er fremmedgjøring. Det vil si at individet – og nettverket det er knyttet til – blir fremmedgjort fra sin egen identitet og sin egen virkelighet, og begynner å forestille seg selv i en annen posisjon. Med andre ord mister individet bevisstheten om hva dets identitetsmessige røtter er, og forsøker stadig å fornekte denne identiteten for å oppløses i andre identiteter.

Faktisk, gjennom sin konstante vektlegging av iransk identitet, søker den iranske diasporaen nettopp å fornekte denne identiteten. Det er som om de stadig vil vise at det å være iransk ikke er noe som eksisterer i realiteten, men heller en identitet som bør ligne og tilnærmes kulturen til det koloniale eller vertslandet. Som et resultat ønsker de å forandre sitt tidligere samfunn. Samtidig, innenfor dette hierarkiske systemet, utvikler de – til tross for selvnedvurdering i forhold til vestlige samfunn – en rasistisk og selvhevdende holdning overfor naboland og land i nærheten.

Et viktig poeng når det gjelder en del av den iranske diasporaen, er at de – fordi de har et rasistisk syn og en rasialisert forestilling om sine naboer, blant annet arabere og afghanere – ikke engang kan forestille seg at den skjebnen disse landene ble utsatt for etter militær intervensjon, også kan ramme dem selv. Faktisk, ettersom han har blitt fremmedgjort fra sitt eget samfunn, sitt land og sin geografiske region, og identifiserer seg med den koloniale makten, tror han at koloniherren – dersom det skulle bli militær intervensjon i hans land – vil behandle «ham» annerledes.

• Ønsket om å ligne koloniherren: Dette betyr at individet har internalisert logikken og kulturen til kolonimakten så mye at han nå ønsker å handle på samme måte, for å selv oppnå denne overlegne posisjonen. Personen forsøker å kopiere hele kolonikulturen og samtidig forakte alle kulturer som er knyttet til hans egen geografiske bakgrunn. Fanons teorier kan være opplysende for å forstå hvorfor deler av for eksempel iranske diasporaen handler slik og hvorfor de legger vekt på militære angrep mot sitt eget land. Ønsket til iranske diasporaen om militær intervensjon mot deres hjemland viser at krigsorienterte diasporaen har i så stor grad internalisert kolonilogikken.

En av årsakene er at den diasporaen oppfatter seg selv som plassert i en høyere posisjon og tror at den ikke vil lide samme skjebne som de nabolandene som er blitt ødelagt av krig. I virkeligheten er denne diasporaen mindre opptatt av å endre situasjonen i Iran enn av å bli oppfattet som lik kolonialister. De forsøker å si: «Jeg er som og en del av dere koloniherrer.» Samtidig forestiller denne diasporaen seg at den aldri vil ende opp med samme skjebne som de krigsherjede landene i regionen, fordi den anser seg selv som fundamentalt annerledes enn dem.

For eksempel en stor del av iranske monarkister i utlandet som opplever den fremmedgjøringen i deres samlinger danser med en helt hysterisk insistering, drikker alkohol på en helt hysterisk måte, bruker sexistiske og Islamofobi slagord og fornærmer muslimer bare for å vise til destinasjonssamfunnet at de er et annerledes folk med en annerledes kultur som ligner på «den vestlige kulturen». Det interessante er at kulturen i store deler av destinasjonssamfunnene deres er ikke nødvendigvis slik. Likevel opptrer deler av diasporaen på grunnlag av en overfladisk og banal forståelse av destinasjonssamfunnet og av «det hvite mennesket» (white subject) – som de i realiteten ikke har noen organisk eller tett forbindelse til – og forsøker gjennom denne oppførselen å bevise sin tilhørighet.

Nesten alle de trekkene Fanon beskrev som kjennetegn ved en kolonisert mentalitet kan observeres her: forestillingen om det hvite menneskets overlegenhet (white superiority) og ønsket om selv å bli oppfattet som hvit (aspiration to whiteness). En kontinuerlig innsats for å bli identifisert med det hvite mennesket i destinasjonssamfunnet, ledsaget av en dyp selvfornektelse.

• kulturell selvnedvurdering: Denne egenskapen viser til at individet, i tillegg til å anse kolonikulturen som overlegen, også anser alle dens kulturelle symboler, inkludert medier og aviser, som overlegne. Det vil si at individet tror at mediene i den koloniserende samfunnet nødvendigvis forteller sannheten. Et av de viktigste symbolene her er historien, synet på historien og fortellingen (narrative).

Et av de viktigste kjennetegnene ved denne tilstanden er også en omtolkning eller omskriving av historiske realiteter til fordel for kolonimaktene (historical revision in favor of colonial power). Et tydelig eksempel er deler av den iranske diasporaens forhold til Palestina-spørsmålet. Historien fortolkes til fordel for kolonimakter og okkupanter, og til slutt bæres Israels flagg for å oppnå anerkjennelse fra den makten som oppfattes som overlegen. Selv når det gjelder deres eget land, blir deres egen stat – her regimet i Iran – uten tvil holdt ansvarlig for krig, ødeleggelser, bombing og død. I deres forestillingsverden begår den overlegne koloniale aktøren i praksis ingen feil. I noen tilfeller uttrykkes til og med takknemlighet for at «det overlegne hvite mennesket» har vært så vennlig å slippe bomber over dem. For eksempel, akkurat i disse dagene, det vil si mens byene i Iran blir bombet av USA og Israel, samles iranske monarkister i gatene og takker Donald Trump.

• Native intermediary elite: I tillegg finnes det et annet sentralt trekk. Postkoloniale studier viser at denne typen aktører – ofte blant migranter – begynner å oppfatte seg selv som mellommenn mellom det overlegne vestlige samfunnet (Western subject) og opprinnelsessamfunnet. De utvikler en illusjon om at de har en form for mellomposisjon (colonial intermediary) og at deres oppgave er å redde sitt «tilbakestående» samfunn ved å overføre vestlig kultur og sivilisasjon. De forestiller seg at de – nettopp fordi de har sett det moderne Vesten på nært hold – har et særlig ansvar for å transformere og endre sitt opprinnelsessamfunn gjennom å sende den vestlige kulturen til opprinnelsessamfunnet. Men dette forsøket skjer ofte innenfor en kolonial tankemåte. Som følge av dette begynner de gradvis å ydmyke sitt eget opprinnelsessamfunn samtidig som de hyller destinasjonssamfunnet. I denne prosessen reproduserer de kontinuerlig den koloniale logikken (colonial logic).

Til slutt kan man, basert på Fanon’s teorier og postkoloniale studier, si at diasporaen som støtter og ønsker militære angrep mot sitt eget land, og gleder seg over det, har utviklet en form for fremmedgjøring (alienation) forårsaket av kolonialisme. Selv om et land som Iran aldri har vært direkte kolonisert, er spørsmålet i dag hvordan symboler og kulturelle verktøy, inkludert medier, filmer, aviser osv., kan reprodusere denne koloniale logikken. Et annet viktig tema er at når et migrantmiljø distanserer seg fra hjemlandet, formes deres mentale og psykologiske møte med vertslandet ofte under påvirkning av koloniale strukturer og symboler. Ønsket om militær aggresjon er ikke noe annet enn dette. Det ser ut til at individene ønsker å utstede tillatelse til å bombe sitt eget land, under påskudd av å «frigjøre» landet, for å bevise seg selv overfor det overlegne mennesket. Dette er en utvikling som i stor grad kan observeres hos den krigsorienterte iranske diasporaen. En diaspora som har internalisert den kolonilogikken.

Bibliografi

Fanon, F. (2004). The Retched of the earth . New York: Grove press.

Fanon, F. (2021). Black Skin, White Masks. Penguin Classics.