Årets trusselvurderinger er alarmerende. Hele verdensordenen er i oppløsning, og fienden står klar til å kaste seg over oss. Men verdensbildet vi får servert har alvorlige slagsider.

6. februar kom den militære Etterretningstjenesten, Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) og Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) med hver sine fyldige rapporter, om det de oppfatter som trusselbildet mot Norge. Dette er dyster lesning. Alarmen har gått, og vi må forberede oss på det verste. Om ikke direkte militære angrep på Norge er nært forestående, så lurer farene bak hver busk. Fienden opererer sannsynligvis midt i blant oss, så vær på vakt.

«Vi ser tilbakekomsten av interessesfærer, hvor den sterkestes rett rår. Utviklingen gjør seg gjeldende også i Arktis. Internasjonalt samarbeid og institusjoner svekkes. Mye av grunnlaget for norsk sikkerhet utfordres, og vi må innse at verdensordenen slik vi kjente den er i oppløsning.» Dette skriver Nils Andreas Stensønes, sjefen for Etterretningstjenesten, Norges utenlands etterretningstjeneste.

«Norge befinner seg i den mest alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen siden andre verdenskrig», slår Beate Gangås, sjef for PST fast. Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM), direktorat for forebyggende sikkerhet, følger opp: «Trusselaktørene tar stadig større sjanser og metodene blir mer sofistikerte … Iverksett konkrete tiltak for å beskytte deres viktigste verdier. Reduser konsekvenser av eventuelle ondsinnede handlinger som rammer dere», heter det i forordet.

Hvem er så disse trusselaktørene som de tre advarer så sterkt imot? Det er ikke overraskende Russland, Kina og Iran. Plassen tillater ikke å gå i dybden, så her kommenteres bare noen momenter fra Etterretningstjenestens dokument «Fokus 2026». «Russland og Kina søker en geopolitisk inndeling i interessesfærer og fremskyndelse av en multipolar verden», skriver den. Situasjonen etter Sovjetunionens oppløsning, der USA har vært verdens hegemon, er tydeligvis sårt savnet. E-tjenesten er bekymret for at en svekkelse av de internasjonale institusjonene som ble opprettet i etter 2. verdenskrig har åpnet for nye multilaterale organisasjoner, som Shanghai Cooperation Organisation (SCO) og BRICS. Å bekymre seg for dette er det samme som å bekymre seg over at mer enn 500 år med vestlig imperialisme og dominans går mot slutten.

En svekkelse av de gamle internasjonale institusjonene har både positive og negative sider. En svekkelse av FN er tragisk for hele verdenssamfunnet, fordi FN-pakten er det viktigste dokumentet som regulerer forholdet mellom stater. Men her har USA vært en versting i hele etterkrigstiden og systematisk forbrutt seg mot paktens prinsipper. Canadas statsminister Mark Carney bekreftet dette i sin tale i Davos, der han omtalte folkeretten som en «behagelig fiksjon» og «delvis en illusjon». Norge har også ansvar for at folkeretten ligger med brukket rygg. Vi deltok i angrepskrigen mot Jugoslavia i 1999, og vi bombet og ødela Libya i 2011, begge kriger som var ulovlige i forhold til FN-pakten.

Når det gjelder Bretton Woods-institusjonene Verdensbanken og IMF, har dette vært institusjoner som har styrt utviklingsland i kapitalistisk retning, og gjort det umulig å føre en selvstendig økonomisk politikk. At de økonomiske bindingene mellom Vesten og resten svekkes, er en del av frigjøringsprosjektet fra vestlig kapitalisme og imperialisme. Men for Etterretningstjenesten, som i store deler av etterkrigstiden har vært delfinansiert av og et redskap for USA, er dette en trussel. Når Kina, Russland og Iran bygger opp alternative finansielle strukturer for å gjøre seg mindre avhengige av amerikanske dollar, er dette sterkt bekymringsfullt, får vi vite.

Les også: Hvem arbeider Etterretningstjenesten for?

Etterretningstjenesten anser Russland som den store, militære trusselen. «Putin-regimet jakter en ny russisk storhetstid», slås det fast i et avsnitt kalt «Moskva i varig konfrontasjon». Her er krigen i Ukraina beviset. Forklaringen på Ukraina-krigen er altså russisk imperialisme, og vi må lese E-tjenesten analyse som en god, gammeldags dominoteori. Faller Ukraina i russiske hender vil andre land stå for tur. At Russland kan ha legitime sikkerhetsinteresser er utenkelig i dette verdensbildet. Systematisk NATO-ekspansjon mot de russiske grensene, og amerikanske militærbaser i alle land som grenser til Russland, er uten betydning som forklaring på Russlands invasjon.

Kinas vekst ansees som en trussel, og «Beijing har initiativet». Etterretningstjenesten sier at Kina utgjør en felles front med Russland, som deler Kinas mål om å svekke både Vestens definisjonsmakt for internasjonal samhandling, og USAs globale lederposisjon. Kinas posisjon innen utvinning av sjeldne jordarter og andre kritiske mineraler begrenser Vestens evne til å utvikle militært utstyr og avansert teknologi. Kina søker å fremstå som en stabil, forutsigbar og pålitelig partner, og som et alternativ til USA. Vektlegging av ikke-innblanding har gjort samarbeid med Kina attraktivt for flere land, leser vi.

Selv føler vi en viss lettelse over at Vestens evne til å utvikle militært utstyr begrenses av mangelen på kritiske mineraler. Hvor stor militær slagkraft behøver USA og NATO for å føle seg trygge? USA alene hadde 37% av verdens samlede militærutgifter i 2024, og NATO-landene totalt sto for 55%. Rustningskappløpet ledes ikke an av Kina eller Russland, disse tvinges med i kappløpet. Det er USA som med rå militærmakt forsøker å opprettholde sin posisjon. Norges tragedie er at vi gladelig stiller opp på USAs side, og bidrar til at Arktis og nordområdene militariseres i hurtigtogsfart.

«Fokus 2026» har en oppsiktsvekkende mangel. Det finnes ingen spor i Etterretningstjenestens trusselvurdering av at USA truer med å invadere og stjele Grønland fra NATO-allierte Danmark. Etterretningstjenesten er rett og slett blind på det ene øyet, vidsynet er fraværende og resultatet er en sterk svikt i analysen.

Danskenes Efterretningstjeneste forholder seg til de amerikanske truslene, men språkbruken er mildt sagt forsiktig. I «Udsyn 2025», som ble utgitt i desember i fjor, heter det «Den øgede stormagtskonkurrence i Arktis har markant forstærket den internationale opmærksomhed på regionen. Det gælder især USA’s stigende interesse for Grønland og dets betydning for USA’s nationale sikkerhed. Opmærksomheden øger samtidig truslen fra spionage, herunder cyberspionage, og forsøg på påvirkning yderligere mod alle dele af Kongeriget Danmark».

Danskenes trusselrapport ble publisert en måned før Trump kom med nye trusler om å ta Grønland. Likevel inneholder dokumentet flere punkter som peker på trusselen fra USA. «USA bruger nu sin økonomiske og teknologiske styrke som et magtmiddel, også overfor allierede og partnere», står det bl.a.