Kina er i ferd med å skape en historisk enestående vei til modernisering, som er fundamentalt forskjellig fra den vestlige erfaringen.

Av Carlos Martinez, medredaktør av Friends of Socialist China. Dette innlegget ble holdt på et internasjonalt forum med temaet «Multipolaritet og kinesisk modernisering», arrangert av Shanghai University of Finance and Economics (SUFE) 13. desember 2025. Innlegget er oversatt til norsk med forfatterens tillatelse.

Kinas moderniseringsprosess har blitt et viktig fokus for internasjonal oppmerksomhet de siste årene, særlig etter at kinesiske forskere og politikere har begynt å formulere en særegen moderniseringsmodell som står i sterk kontrast til den vestlige erfaringen.

Modernisering er en anerkjent rettighet for alle land, i den forstand at Verdenserklæringen om menneskerettigheter, Den internasjonale konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs erklæring om retten til utvikling og andre sentrale dokumenter bekrefter retten til utvikling, retten til å ta del i vitenskapelig og teknologisk fremgang, og alle folks rett til en tilstrekkelig og stadig bedre levestandard.

Innenfor FNs rammeverk har alle land rett til å utnytte de nyeste og mest avanserte ideene og teknikkene for å møte menneskehetens materielle og kulturelle behov.

Modernisering gjennomføres ikke for sin egen skyld, men snarere som et middel til å nå et mål: å forbedre menneskers levestandard. Med modernisert industri, produksjonsteknikker, kommunikasjonsmetoder, transportsystemer, energisystemer og helsestrategier er det mulig å gi alle et sunt, meningsfylt og verdig liv, slik at hver enkelt person har pålitelig tilgang til næringsrik mat, anstendig bolig, klær, utdanning, helsetjenester, et levende kulturelt, sosialt og intellektuelt liv og meningsfylt arbeid.

Men så langt har denne retten til modernisering ikke blitt oppfylt utenfor en håndfull imperialistiske land. Fruktene av moderniseringen har blitt fordelt ekstremt ujevnt: industrialiseringsprosessen i Nord-Amerika, Europa og Japan har skapt tidligere ufattelig rikdom for noen få, men dette har vært ledsaget av desperat fattigdom og fremmedgjøring for mange, både i disse landene og i den globale sør.

Kinas modernisering

Kinas regjering har satt seg som mål å «i hovedsak realisere sosialistisk modernisering innen 2035», og har definert noen parametere for dette:

• Oppnå et BNP per innbygger på nivå med mellomstore utviklede land som Spania eller Tsjekkia
• Bli et av verdens mest innovative land innen vitenskap og teknologi
• Bli en global leder innen utdanning, folkehelse, kultur og sport
• Øke andelen av befolkningen med middels inntekt betydelig
• Garantere rettferdig tilgang til grunnleggende offentlige tjenester
• Sikre moderne levestandard i landlige områder
• Stadig redusere klimagassutslipp og beskytte biologisk mangfold for å gjenopprette en sunn balanse mellom mennesker og naturmiljøet

Hvis disse målene oppnås, vil det utgjøre en betydelig – ja, verdenshistorisk – forbedring av levestandarden for det kinesiske folket, og det vil bane vei for andre utviklingsland.

Hvordan moderniserte Vesten seg?

I den dominerende moderniseringsteorien i Vesten er den rådende fortellingen at landene i Vest-Europa, Nord-Amerika og Japan oppnådde sine fremskritt gjennom en kombinasjon av god styring, liberalt demokrati, fri markedsøkonomi, vitenskapelig genialitet, geografisk tilfeldighet og en smule entreprenørånd.

Historiske undersøkelser avslører en helt annen historie.

De viktigste forløperne for Vestens modernisering er kolonialisme, slaveri og folkemord. Erobreringen av Amerika, bosettingen av Australia, den transatlantiske slavehandelen, koloniseringen av India, utbyttingen av Afrika, opiumskrigene, tyveriet av Hongkong og mye mer. Profittene fra kolonialismen og slavehandelen var uunnværlige for å drive frem Vestens industrialisering.

Som Karl Marx skrev i bind 1 av Kapitalen: «Oppdagelsen av gull og sølv i Amerika, slaveriet og begravelsen av den opprinnelige befolkningen i gruver, begynnelsen på erobringen og plyndringen av Øst-India, omdannelsen av Afrika til et jaktområde for kommersiell jakt på svarte hudfarger, signaliserte den lysende begynnelsen på den kapitalistiske produksjonens æra.»

Slik er den stygge sannheten om europeisk modernisering. Og historien er ikke så forskjellig i USA. Mange av de såkalte grunnlovsfedrene i dette landet var slaveeiere, og de etablerte et slaveeiersamfunn. De gikk til krig mot urbefolkningen og mot Mexico for å utvide sitt territorium.

I det 20. århundre, etter å ha etablert sitt herredømme over Amerika, konstruerte de et nykolonialt globalt system som i stor grad fortsatt er på plass, og påtvang verden amerikansk hegemoni.

Dette systemet omfatter et nettverk av over 800 utenlandske militærbaser; NATO; utplassering av titusenvis av soldater og våpen over hele verden; et enormt atomvåpenarsenal; folkemordskriger mot Korea, Vietnam, Laos, Kambodsja, Jugoslavia, Afghanistan, Irak og Libya; systemer for økonomisk tvang og ensidige sanksjoner; stedfortrederkriger, kupp, prosjekter for regimeskifte, destabilisering; støtte til folkemord i Gaza; og, i dette øyeblikk, eskalerende aggresjon mot Venezuela.

Dette er det globale voldssystemet som har muliggjort og opprettholdt den nordamerikanske moderniseringen.

Hva med Japan? Japans fremgang ble først muliggjort av dets brutale ekspansjonsprosjekt i Øst-Asia, særlig Korea og Kina, og deretter gjennom tilpasning til og integrering med det USA-ledede imperialistiske systemet. Japans ledende rolle i USAs «første øykjede»-strategi for å holde Kina i sjakk ga USA et sterkt incitament til å støtte Japans økonomiske utvikling.

Sør-Korea, Singapore og Taiwan-provinsen utgjør den lille håndfull ikke-imperialistiske territorier som har klart å oppnå modernisering, men dette er spesielle tilfeller. Deres felles nærhet til Kina og Den demokratiske folkerepublikken Korea er ingen tilfeldighet; de har blitt innlemmet i den imperialistiske klubben av USA for å spille en dobbel rolle som regionale politimenn og levende reklame for kapitalismen i frontlinjen av dens konfrontasjon med sosialismen. Begge rollene er avhengige av at en del av befolkningen har en viss grad av velstand.

Så uansett hvor hardt vi leter, finner vi ikke noe land som har modernisert seg på den måten som den vestlige hovedstrømsteorien foreslår. Det mangler ikke på land i den globale sør som har forsøkt å anvende formelen «liberalt demokrati pluss fri markedsøkonomi», men ingen har lykkes med å modernisere seg. Faktisk har Vestens resept for (og innblanding i) utviklingsland i stor grad ført til kaos og endemisk fattigdom.

Kontrasten mellom Vestens suksess med modernisering og den globale sørs fiasko har ført til en stort sett uuttalt, men utbredt og skadelig rasisme: en antagelse om at hvite mennesker – eller i Øst-Asia, japanere – på en eller annen måte er mer avanserte enn alle andre.

Hvordan moderniserer Kina seg?

Kinas vei mot modernisering begynte i 1949 med grunnleggelsen av Folkerepublikken, den tidlige oppbyggingen av sosialistisk industri, jordreform og utryddelse av føydalisme og jordbesitterklassen, samt tilveiebringelse av minst grunnleggende utdanning og helsetjenester til hele befolkningen.

I 1963 tok statsminister Zhou Enlai, støttet av Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Chen Yun, for første gang opp spørsmålet om de fire moderniseringene: av landbruk, industri, nasjonalt forsvar og vitenskap og teknologi. Til tross for et komplekst politisk miljø ble dette målet gjenopptatt tidlig på 1970-tallet, og med lanseringen av reformer og åpning i 1978 akselererte Kina sin forfølgelse av disse målene og innledet en æra med rask utvikling av produktivkreftene og forbedring av folks levestandard.

Kinas moderniseringsreise har utviklet seg igjen de siste årene med forfølgelsen av det andre hundreårsmålet: å bygge et stort, moderne sosialistisk land som er velstående, sterkt, demokratisk, kulturelt avansert, harmonisk og vakkert innen 2049.

Kina er på god vei til å bli et utviklet land, og gjør dette på en måte som er fundamentalt forskjellig fra den vestlige erfaringen. Det mest bemerkelsesverdige er at Kinas modernisering er bygget på det kinesiske folks innsats, snarere enn på krig, kolonialisme og slaveri. Som Xi Jinping uttrykker det: «Kina vil verken følge den gamle veien med kolonisering og plyndring, eller den skjeve veien som noen land har valgt for å søke hegemoni når de blir sterke».

Venezuelas avdøde president Hugo Chávez uttrykte dette svært konsist i 2009: «Kina er stort, men det er ikke et imperium. Kina tråkker ikke på noen, det har ikke invadert noen, det går ikke rundt og bomber noen.»

Hvordan klarer Kina å modernisere seg uten å ty til hegemonisme? Hva er formelen som gjør at Kina kan bli det første store utviklingslandet som lykkes med moderniseringen, det første landet som moderniserer seg utenfor rammen av kolonialisme, imperialisme og krig? Dette er et spørsmål som ikke kan besvares uten å ta for seg Kinas sosiale, økonomiske og politiske system.

På et møte i Det kinesiske vitenskapsakademiet i 2016 bemerket Xi Jinping: «Vår største styrke ligger i vårt sosialistiske system, som gjør det mulig for oss å samle ressurser til en stor oppgave. Dette er nøkkelen til vår suksess.»

Eller som Deng Xiaoping kommenterte tilbake i 1984: «Det sosialistiske systemets overlegenhet demonstreres, i siste instans, ved en raskere og større utvikling av produktivkreftene enn under det kapitalistiske systemet.»

I en verden som fortsatt i stor grad er dominert av kapitalismen – og en intellektuell verden som fortsatt er dominert av borgerlig ideologi – er det lett å glemme systemets grunnleggende og uforenlige motsetninger, som Marx så tydelig identifiserte for 150 år siden; motsetninger som uunngåelig fører til ineffektivitet, stagnasjon og krise – og faktisk til krig.

I Kina utgjør kapitalistene ikke den herskende klassen og er derfor ikke i stand til å disponere landets ressurser etter egne privilegier. På toppnivå fordeles ressursene av staten, i samsvar med langsiktig planlegging utført av og i folkets interesse.

Dette har to viktige implikasjoner.

For det første betyr det at Kina kan unngå kriser knyttet til produktivitet, lønnsomhet og overproduksjon som kjennetegner kapitalistiske økonomier. Som et resultat av dette står kinesisk kapital ikke overfor noen materiell tvang til å takle fallende produktivitet ved å drive superutbytting i utlandet.

For det andre betyr det at kapitalister ikke er i posisjon til å bestemme Kinas utenrikspolitikk. Selv om et gitt selskap kan ønske å utvide sin virksomhet utenlands, kan det ikke gjøre dette på en måte som strider mot statens overordnede utenrikspolitikk, og det kan absolutt ikke forvente at staten bruker sin tvangsmakt til å legge til rette for en slik utvidelse.

New York Times-journalisten Thomas Friedman skrev den berømte setningen om det amerikanske systemet: «Markedets skjulte hånd vil aldri fungere uten en skjult knyttneve – McDonald’s kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas».

Det finnes ganske enkelt ikke noe tilsvarende i Kina.

Kina er altså i stand til å bygge en vei til modernisering uten hegemonisme nettopp fordi det er et sosialistisk land.

Men ved å bygge denne veien og dele fruktene av moderniseringsprosessen med den globale sør – for eksempel gjennom Belt and Road Initiative og Global Development Initiative – skaper Kina rom for andre utviklingsland til å modernisere seg og bryte ut av underutviklingen, selv om de ikke har Kinas ressurser og systemiske fordeler.

Som sådan har Kinas moderne utvikling stor historisk betydning og gir verdifulle lærdommer for verden. Den er en legemliggjøring av historisk materialisme i vår tid: kapitalismen har for lengst uttømt sin evne til å drive menneskelig fremgang, og derfor ligger fremtiden i sosialismen.

Engelsk tekst: Uncharted territory – how China is developing a path to modernisation without hegemonism

Andre artikler av Carlos Martinez på Spartakus:

Avvis vestlig marxisme, forsvar de sosialistiske landene og stå sammen med verdens folk mot imperialismen

Kritiske betraktninger rundt angrepene på Iran