(Bildet: Store billboards av Al-Qaida terroristen Al-Julani og Donald Trump er hengt opp i Damaskus de siste dagene)

Har venstresiden og fredsbevegelsen berøringsangst for hendelsene i Syria? Mye kan tyde på det.

Av Gro Finne (artikkelen står på trykk i siste nummer av IKFFs medlemsblad Fred og Frihet)

Vardøgerseminaret 26. april skulle handle om «sikkerhet og fred i en ny internasjonal orden». Hverken Lars Mjøsets foredrag om fragmentering, geopolitikk og definerende konflikter i vår tid, eller Lars Gules foredrag om politisk tenkning i islam og Israels ekspansjon i Midtøsten, sa et ord om regimeskiftet i Syria i desember 2024.

Konsekvensene av å lukke øynene for det som skjer i Syria nå, kan svekke fredsbevegelsen. Vi risikerer å se bort når nok et folkemord utspiller seg i Midtøsten. FN-sambandet var raskt ute og meldte på sin facebookside 9. desember 2024, dagen etter regimeskiftet: «Syria er frigjort av Bashar Al Assads styre etter at opposisjonsstyrkene har inntatt Damascus. Hva fremtiden bringer er usikkert, men håpet om en bedre fremtid vokser.» FN-sambandet var i overkant raske med denne konklusjonen.

Siden januar er meldinger nådd ut om tilfeldige drap på Alawitter og andre minoriteter i Syria. Vestlig presse og Al Jazeera framstiller volden som kamper mellom regimetro Assad-tilhengere og sikkerhetsstyrkene for det nye regimet. Er det sant?

Slike trefninger kan ha forekommet, men det som skjer i kystregionene av Syria nå, er ikke trefninger mellom soldater, som tilfeldigvis rammer sivile. Det er målrettede drap på sivile for å skape en stemning av frykt og terror. Media lukker øynene, men grusomme videoer sirkulerer på nettet. Al-Julanis sikkerhetsstyrker har tatt skrytevideoer av overgrepene likt det de israelske IDF-styrkene har gjort i Gaza med sine overgrep mot palestinere. Julani har nå gitt beskjed til styrkene om å slutte å dokumentere sine overgrep.

Kan vi stole på slike videoer som sirkulerer på nettet? Nei, ikke ubetinget. For å kunne fastslå hva som skjer må vi ha mer dokumentasjon. Det er ikke lett siden det ikke er noen journalister til stede og ingen nyhetskilder rapporterer om det som skjer.

Skal vi da vende det døve øret til når alawittiske organisasjoner i Europa roper på vår oppmerksomhet? 7. mars i år utstedte terrorgrupper i Syria jihad mot alawitter i Syria (USAE). Etter fatwaen har overgrepene tiltatt. 

På en markering 27. april foran Stortinget appellerte «Union of syrian alawites in Europe», representert ved norsk/syrer Rita Koefoed Khairbek til oss alle om å  reagere på overgrepene. Parolen er stopp bortføringen av alawittiske kvinner og det pågående folkemordet på alawitter og andre minoriteter i Syria. Da Assad-regimet falt, var Israel raskt ute og intervenerte Syria. Hermonfjellet ved Golanhøydene, Syrias høyeste, strategisk viktig og vannreservoir, er okkupert. Israel har også bombet og ødelagt syriske militære installasjoner, flyplasser og havner i en av de største bombekampanjer i forhold til Syria noensinne. Dette gjøres uten innvendinger fra Syrias nye president Al-Julani eller inngripen fra HTS. Se NRK.no om Israels angrep i Syria. 

Israel har bombet Syria jevnlig gjennom hele borgerkrigen. Israel har også vært støttende til syriske opprørsgrupper som fikk behandling ved Israelske sykehus under borgerkrigen.

Overgrepene i Syria foregår bak lukkede dører. Skal vi alle stå tafatte og passivt delta i dette kyniske, forvirrende og forførende skuespillet som utspiller seg foran øynene våre? Skal vi se eller se bort alt etter hva mektige aktører befaler oss? Nei, la skjellene ramle fra våre øyne!

Jeg avslutter med ordene til Mother Agnes Maryam. Syria er ingen sosial og politisk enhet lenger. Syria er et sted, et geografisk område uten vinduer og dører. Et prosjekt som innebærer folkemord utfolder seg her. En makaber agenda hvor humanitære lover og internasjonal lov ikke finnes.

—————
Se Medieovervåkernes sterke samtale med Rita Koefoed Khairbek: Dødsskvadroner herjer i Syria