De hadde tenkt å besøke Libya i sommer, men det viser seg at krigen som statsminister Jens Stoltenberg og hele Stortinget så aktivt bidro til i 2011, fremdeles ikke gjør det tilrådelig å besøke landet.

Reiseinformasjon Libya: Sikkerhetssituasjonen i Libya er farlig og uforutsigbar. UD fraråder alle reiser til og opphold i Libya.

Forestill deg å ha så mye makt, og samtidig være så moralsk skruppelløs, at du kan planlegge en løgnkampanje som utløser en krig, en krig som fører til at statslederen i et afrikansk land drepes og hele landets statsapparat går i oppløsning. Konsekvensen av den fremprovoserte krigen er at innbyggerne mister all trygghet og sitt godt utbygde sosiale sikkerhetsnett. Krigen fører i sin tur til at hele regionen som landet ligger i destabiliseres og påvirker alle nabolandenes sikkerhetssituasjon negativt, noe som fremdeles er situasjonen 14 år senere.

Tenk å planlegge og gjennomføre noe sånt, for deretter å slippe unna med det, som om ingenting har hendt.

Vi snakker om lederne i de store liberale demokratiene i Vesten; USAs president Barack Obama (fredsprisvinneren) og utenriksminister Hilary Clinton, den britiske statsministeren David Cameron og Frankrikes president Nikolas Sarkozy, som de fremste pådriverne for den løgnaktige krigen. Alle nyter respekt og har aldri blitt tiltalt for noe som helst, selv om de ødela et land og livene til millioner av nord-afrikanere.

Tenk at de norske politikerne, som hadde så dårlige politiske venner at de ble lurt til aktivt å støtte denne fremprovoserte krigen, flere år senere, da alle løgnene var avslørt, sto for åpent kamera og sa at de ville ha gjort det samme en gang til! Disse politikerne, som gjorde slike grove politiske feil,  og som støttet den folkerettsstridige regimeskiftekrigen, fortsetter helt skamløst som før, som om ingenting har hendt, og ingen ser egentlig ut til å bry seg om det.

De samme politikerne blir fortsatt ansett som høyst kompetente og tillitsvekkende av en så godt som samlet norsk presse, en presse som selv ble misbrukt til å videreformidle falske, fabrikkerte nyheter som skulle legitimere bombeangrepene, men som heller ikke ser ut til å bry seg om det, siden de etterpå fortsetter å la seg bruke i regimeskiftekriger initiert av de store liberale demokratiene i Vesten. For slik opererer de store vestlige demokratiene, og det er visst bare naturlig at de mindre vestlige demokratiene gjør det de store ber dem om.

Her sitter vi altså i et land uendelig langt unna Libya, med et parlament der alle parlamentarikerne, med ett hederlig unntak, var enige om å sende fly for å bombe og ødelegge dette landet i en annen verdensdel, et land som selvsagt aldri hadde angrepet oss, men som var så dumme at de holdt seg med en statsleder som de kalte for «diktator» og «Hitler», og som dermed måtte fjernes.

Mange av de samme politikerne som lot seg lure i 2011 sitter ennå i viktige politiske posisjoner, og er like innstilt på å følge de befalingene som kommer fra de store alliertes hovedsteder. De opptrer som om de ingenting har lært, som om de aldri har gransket sine egne beslutninger som førte til katastrofen for folk i Libya og i landene rundt.

Disse politikerne ber oss om være ekstra varsomme nå som Stortingsvalget nærmer seg, for det er nemlig slik at utenlandske makter, som ikke vil oss vel, kan finne på å spre desinformasjon og falske nyheter for å spre usikkerhet blant velgerne og fremprovosere uenighet i det politiske Norge. Uenighet i et demokrati må vi selvsagt bekjempe.  

Når Stortingsvalgkampen tar til for fullt må alle være obs på farene som utenlandske desinformasjons- og påvirkningsoperasjoner utgjør. Det sier hun som i 2011 var leder for Stortingets Utenriks- og forsvarskomite, og som dermed var en sentral hovedperson da Norge, på løgnaktig grunnlag, sendte jagerfly for å bombe et land i Afrika. Den samme Stortingsrepresentanten er forresten leder av den samme Stortingskomiteen i dag, 14 år senere.

Vi som kjenner sannheten om Libyakrigen vet at du ikke kan stole på slike politikere, og at de fortjener alt annet enn respekt, til tross for at de fortsatt sitter i viktige politiske posisjoner.

Les også: Libya: Har norske politikere lært?