Vil Stortingsvalget i september oppfylle kravene til et fritt og rettferdig valg? En avgrunn i virkelighetsforståelse mellom det politiske establishment og den marginaliserte politiske opposisjonen utfordrer demokratiet.

Glenn Diesen, 1. kandidat for partiet Fred og Rettferdighet i Akershus,  trekker seg fra valgkampen. «Over de siste to ukene har jeg observert hysteriske og komiske personangrep istedenfor seriøse motargumenter. Jeg og familien min kan dessverre ikke betale de store sosiale kostnadene som den politiske krigsmotstanden i Norge medfører, …» skriver han på Facebook. Han uttrykker dyp bekymring over at det har oppstått en politisk enighet uten motstemmer, og at diplomatiet i samfunnet «i praksis er blitt kriminalisert».

En avgrunn har åpnet seg

En annonsekampanje i regi av partiet Fred og rettferdighet på T-banevogner i Oslo, skapte sterke reaksjoner. Budskapet var konkret: «Bruk pengene våre på velferd – ikke krig. Nei til 85 milliarder til krig i Ukraina!» Dette fikk det politiske establishment til å gå av skaftet, anklagene og beskyldningene hagler over partiet. Samtidig gikk politiske meningsmotstandere til fysisk aksjon mot kampanjen, ved at de rev ned og fjernet partiets plakater. Denne selvtekten er nå politianmeldt.

Den dype kløften i virkelighetsoppfatning åpenbarte seg til fulle i Debatten på NRK 20. mai, da det nye partiet fikk slippe til. Leder i Utenriks- og forsvarskomiteen, Høyres Ine Eriksen Søreide, som både har vært utenriksminister og forsvarsminister, møtte sine politiske motstandere med en rekke «argumenter» av denne typen:

– reinspikka tøv
– de har slukt den russiske propagandaen rått
– de videresender russisk propaganda i beste sendetid på NRK
– innholdet er helt uten rot i virkeligheten
– alle som ser dette skjønner veldig godt at dere snakker reinspikka tull
– dere har ingen argumenter for det dere mener
– historien viser at dere er som å høre ekko av propagandaen fra Moskva
– dere er nyttige idioter for en politikk som Russland ønsker skal få fotfeste i Europa
– Russland bruker dere fordi de ønsker å skape splittelse og polarisering

Samtidig hadde Søreide et kroppsspråk som underbygget «argumentasjonen», der hun himlet med øynene og smilte hånlig av motparten. Denne høytstående representanten for det politiske Norge viste seg ikke i stand til å imøtegå motstanderen på en saklig måte, sannsynligvis fordi hun mangler kunnskap. Derfor saboterte hun i praksis debatten med et forsøk på å idiotforklare motparten, en kjent hersketeknikk.

På Stortinget, i de store mediene der NATO-lojale journalister og ekspertkommentator har hatt full kontroll i årevis, og i størsteparten av akademia, er det nærmest full enighet om hvordan krigen i Ukraina skal forstås. Kort forklart: Krigen er et konkret bevis på et aggressivt og farlig Russland. Hvis Ukraina taper vil Russland i neste omgang kunne angripe andre naboland. Derfor må vi gjøre alt for at det ikke skjer.

Så fremmes det en annen forklaring: Krigen er et resultat av en lang rekke NATO-ekspansjoner østover, i strid med løfter gitt til Sovjetunionens siste ledere. Helt siden 2008 har Russland sagt klart fra om at et nøytralt Ukraina er en absolutt nødvendighet for russisk sikkerhet, og at et ukrainsk NATO-medlemskap aldri kan aksepteres.

Å høre at NATO og USA, med Norge på slep, må bære sin del av ansvaret for krigen i Ukraina, utfordrer rett og slett grensene for debatten her til lands.

PST infiltrerer den politiske debatten

Kan vi forvente at Stortingsvalget 8. september oppfyller kravet til frie og rettferdige valg? I følge Veneziakommisjonen, som Norge har sluttet seg til, er et kriterium at velgerne skal være frie til å uttrykke sine egne meninger. Vi antar at dette også gjelder for kandidatene. Vi må kanskje tilbake til Einar Gerhardsens Kråkerøy-tale i 1948 for å finne et liknende angrep på et politisk parti. Den gang karakteriserte statsministeren Norges Kommunistiske Parti som en fare for rettssikkerheten, for det norske demokratiet og norsk selvstendighet. I fortsettelsen fikk vi en omfattende overvåking av kommunister og venstreradikale, noe Lund-rapporten fra 1996 dokumenterte.

I den opphetede debatten som nå pågår blander Politiets sikkerhetstjeneste seg inn. PST går langt i å stemple motstand mot å sende norske våpen til krigssonen som en russisk påvirkningsoperasjon. Utenlandsk påvirkning av norske valg er en av de truslene PST advarer mot i sin Nasjonale trusselvurdering.

Pressen er rask til å fyre opp under denne konspirasjonsteorien. «Russiske aktører forsøker å påvirke deg frem mot stortingsvalget», kan vi lese på Aftenpostens debattsider.

Helt fra 1959 og til 2022 var det allmenn politisk enighet i Norge om at vi ikke skulle sende våpen til krigssoner. Partiet Fred og rettferdighet holder fast på det standpunktet. Det gjør partiet til en skyteskive fra alle hold, og de møtes nå av anklager som ødelegger alle forsøk på en saklig debatt.

Europas strengeste valglov

En alvorlig svakhet ved det norske demokratiet er fravær av opposisjon på et så sentralt spørsmål som forsvars- og utenrikspolitikk. Tåler vi ikke reell uenighet i spørsmål som angår landets forhold til omverdenen?

Faktum er at Stortingspartiene har trukket stigen opp etter seg, og gjør så godt de kan for å hindre andre partier i å delta. I mai 2024 fikk Norge den strengeste valgloven i Europa. Det har ført til at Norges Kommunistiske Parti (NKP) i år kun har fått godkjent sin Stortingsvalgliste i Aust-Agder. Vi snakker om et parti som har deltatt i alle Stortingsvalg siden 1923, men som nå knapt kan stille lister fordi valglovens krav nærmest er umulig å oppfylle.

Se også: «Skal ikke NKP stille? Det var jo litt ille»

Den nye valgloven krever at småpartier må innhente underskriften fra 1 % av alle stemmeberettigede i valgkretsen, for å få lov til å stille liste. Den nevnte Veneziakommisjonen har satt 1 % som absolutt strengeste krav som kan stilles.  

Det er rimelig grunn til å spørre: Får vi et fritt og rettferdig Stortingsvalg til høsten?