«I NATOs Norge blir vi indoktrinert til å tro det verste om Russland og det har pågått i generasjoner», sier medieovervåker Lars Birkelund. I denne samtalen går vi videre inn på den anti-russiske stemningen som preger det politiske klimaet, ikke bare i Norge, men i hele den vestlige verden. Hvorfor forer mediene oss nærmest daglig med artikler og reportasjer som bygger opp om bildet av Russland som en farlig nabo?
Å gå imot den anti-russiske propagandaen betyr ikke at vi stiller oss bak Putin eller forsvarer det politiske systemet i dagens Russland. Men det er all grunn til å stille seg kritisk til den dekningen av Russland som vi møter i våre egne medier.
Les Lars Birkelunds essay her.
Spartakus.no 
Takk for interessant og opplysende intervju!
LikerLiker
Jeg er et barn av 50- og 60-tallet og oppdratt nærmest apolitisk, men med en ganske sterk helning mot det filantropiske. Dog ble det, etter hvert et spørsmål om å svømme for å overleve i et ganske så opprørt hav.
Jeg ble også oppdratt til i diskusjoner, å avvente innspill til en bredde i argumentene var presentert, før jeg selv ga uttrykk for standpunkt og meninger. Og som regel havnet min ytring og innlegg i det «balanserte», i det «diplomatiske» og i det «alternative», med rikelige elementer av tillit til både den ene og den andre siden. Og ut fra dette, sterkt imøtegått av de «hellig overbeviste» enten disse besverget tilhørighet til det mørke blå eller det dyp røde.
Så hvor etterlater dette meg i det politiske fargekart? Hvorfor føler jeg stor betenkelighet med ankomst av De forente staters bombefly til Ørlandet. Hvorfor føler jeg at det å stille spørsmål og lytte til svar, er viktig, nødvendig og ansvarlig?
Og derfor synes jeg artikkelen om «russofobi» som noe som passer meg.
Havner jeg da i bås?
LikerLiker