NATO er ingen forsvarsallianse

Fortellingen om NATO som en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Alliansen er i praksis den militære grenen av vestlig imperialisme.

NATO har for lengst utvidet sitt opprinnelige mandat, slik det i 1949 ble hjemlet i «Atlanterhavspakten». Punkt 6 i denne pakten definerte det geografiske området alliansen skulle forsvare. Det utgjorde stort sett nærområdene til de 12 opprinnelige medlemslandene, dvs. 10 vesteuropeiske stater, USA og Canada.

I Norge ble alliansen først og fremst sett på som vårt vern mot kommunismen, mot Sovjetunionen og senere Warszawapakten. NATO skulle være en garanti om hjelp fra USA i tilfelle et sovjetisk angrep. Amerikanerne ønsket på sin side å forhindre at Europa ble kommunistisk.

Men da Sovjetunionen og «kommunisttrusselen» forsvant kom NATOs sanne ansikt til syne. Fortellingen om at NATO var en «forsvarsallianse» viste seg å være falsk. Propagandaen, som hadde indoktrinert oss til å tro at NATO var nødvendig for å stå imot et militært angrep på Norge, ble avslørt. Vi hadde ikke lenger noen truende fiende (vi hadde sannsynligvis aldri hatt det), likevel ble ikke NATO avviklet.

Den vestlige imperialismens militære gren

NATO har nemlig aldri vært noe annet enn et redskap for vestlig – i hovedsak amerikansk – imperialisme. Alliansen er i praksis den militære grenen av vestlig kapitalisme. Dette gir seg tydelige utslag i at enhver stat som prøver å gå sin egen vei – utenom den nyliberale lysløypen – trues med politisk makt og i neste omgang med militærmakt. NATOs oppgave er å stille opp for den aggressive og stadig mer totalitære, globale nyliberalismen; slik at grensene åpnes opp for kapitalkreftene.

Obsternasige statsledere som nekter å underlegge seg diktatet fra USA og de internasjonale institusjonene som amerikanerne kontrollerer, havner raskt på en «dødsliste». Alle midler brukes for å kvitte seg med dem. Om det så betyr å ofre millioner av menneskeliv i en krig, eller å sulte sivilbefolkningen langsomt til døde gjennom sanksjoner, så er det virkemidler som de vestlige, liberale NATO-demokratiene er villige til å bruke.

Her er ødeleggelsen av Irak et talende eksempel. USAs forsvarsminister Colin Powell listet opp «bevis» i FNs Sikkerhetsråd på at Irak hadde utviklet atomvåpen, gjemt unna kjemiske og biologiske våpen, og samarbeidet med terrororganisasjonen Al Qaida. Alle «bevis» viste seg å være falske, men de tjente formålet – nemlig å legitimere en krig for å kvitte seg med et «regime» som ikke spilte på lag med Vesten.

En FN-resolusjon anerkjente deretter USA og Storbritannia som okkupasjonsmakt i Irak. De fikk full kontroll over Iraks olje og andre ressurser, samt ansvaret for gjenoppbyggingen av landet. USAs administrator Paul Bremer ble nærmest eneveldig hersker over Irak og erklærte raskt landet «open for business». NATO påtok seg kjapt oppdraget med å trene sikkerhetsstyrker for de nye USA-støttede myndighetene. Dette pågår ennå, selv om det irakiske parlamentet ba alle utenlandske styrker forlate landet i januar i år.

Et røykteppe av honnørord

Imens lulles opinionen inn i fortellingen om NATO som «forsvarsallianse» og de gode kreftenes våpendrager. Alliansens egentlige funksjon er aldri uttalt, men ligger skjult bak et verbalt røykteppe av honnørord. «Kamp mot internasjonal terrorisme», «forsvar av menneskerettigheter», «frihet» og «demokrati» er sentrale talepunkter. Dette er en ordlek som generalsekretæren selv behersker til fulle:

 

NATO is the political Alliance. We are campaigning every day for core values: democracy, the rule of law, individual liberty, freedom. That’s why NATO exists.»
– Jens Stoltenberg, på «Brussel forum» 23. juni 2020

 

Folket i Libya vet selvsagt at det ikke er derfor NATO eksisterer. Men fordi vi har en alt overveiende lojal NATO-presse, der «de hvite pennene» spiller på lag med generalsekretæren og siterer samvittighetsfullt fra hans svulstige prosa, blir hyklerske utsagn referert som sannheter i vestlig presse. Det er bare å stålsette seg for de uunngåelige «sommerintervjuene» som snart vil dukke opp i norske medier.

Les også: Pressen hyller «NATOs Solskjær»

Globale ambisjoner

Da Sovjetunionen ble oppløst rykket NATO raskt inn i Øst-Europa, stikk i strid med løftene som ble gitt til Mikhail Gorbatsjov. Tidligere Warszawapakt-land, Sovjet-republikker og Jugoslaviske republikker ble utstyrt med pro-vestlige ledere, som slapp markedskreftene løs og lot NATO-medlemskap garantere at disse skulle forbli «frie».

I 1999 gikk NATO like godt til krig mot Jugoslavia, uten FN-mandat. Den, ifølge Folkeretten, ulovlige krigen endte med at et europeisk land ble delt i to, og at provinsen Kosovo i Serbia med makt ble løsrevet fra Jugoslavia. Det hyklerske NATO kalte krigen en «humanitær intervensjon». Det er greit å minne journalistene på dette neste gang NATO-pressen viser til Krim for å illustrere hvor farlig Russland er.

De opprinnelige 12 medlemslandene er blitt til 30. NATO har for lengst forlatt sitt opprinnelige program og samles nå om en global strategi.

 

“We face global challenges, so we must take a global approach, to tackle them even more effectively.”
– Jens Stoltenberg, pressekonferanse 16. juni 2020

 

For noen tiår siden så ingen for seg at norsk NATO-medlemskap skulle bety å delta i aktive krigshandlinger i Midtøsten eller i Afrika. I verste fall kan det bety nådeløs krigføring mot obsternasige «diktatorer», og bunnløs lidelse for den sivilbefolkning som er dum nok til å holde seg med slike statsledere. I dag slutter så godt som hele Stortinget opp om en utvidet NATO-definisjonen av hva som kan kalles «forsvar». Det innebærer å sende norske styrker for å krige i land som aldri har angrepet oss, som Afghanistan, Irak og Syria.

Alle stater som er selvhevdende nok til å stå opp mot den eneste, gyldige «verdensorden» står i fare for å pådra seg alliansens vrede. På «Brussel forum» 23. juni snakket Stoltenberg mye om Kina. Det er jo påfallende at en forsvarsallianse, med en eksistensberettigelse hjemlet i «Traktat for det nord-atlantiske området» («Atlanterhavspakten»), skal sette et hovedfokus på en stigende økonomi som utfordrer USAs internasjonale handelsregime, slik det ble skapt etter 2. verdenskrig.

Dette bekrefter bare NATOs hovedoppgave, som den militære grenen av vestlig imperialisme.

Referanser:

Remarks by NATO Secretary General Jens Stoltenberg at the Brussels Forum”, nato.int 23.06.20, “NATO Ministers of Defence meet to discuss global challenges”, nato.int 16.06.20

5 kommentarer om “NATO er ingen forsvarsallianse

  1. Det er en prestasjon å skrive en så kort og treffsikker beskrivelse av Nato som det Terje Alnes gjør her. Rett og slett glimrende.

    Liker

  2. Supert arbeid Terje !

    Sentralt i Nato er særlig paragraf 1 og 2
    ——————————————————————
    Artikkel 1

    Partene forplikter seg til, som fastslått i De forente nasjoners pakt, å bilegge enhver mellomfolkelig tvist som de måtte bli innblandet i, ved fredelige midler på en slik måte at mellomfolkelig fred og sikkerhet og rettferd ikke blir satt i fare, og i sine mellomfolkelige forhold å avholde seg fra trussel om eller bruk av makt på noen måte som ikke er i samsvar med formålene for De forente nasjoner.

    Artikkel 2

    Partene vil bidra til den videre utvikling av fredelige og vennskapelige mellomfolkelige forhold ved å styrke sine frie institusjoner, ved å skape enda bedre forståelse av de grunnsetninger som disse institusjoner bygger på, og ved å fremme vilkårene for stabilitet og velferd. De vil søke å fjerne konfliktstoff i sin mellomfolkelige, økonomiske politikk, og vil oppmuntre økonomisk samarbeid seg imellom.
    ——————————————————————–
    Det er slik helt tydelig at NATO har brutt disse primære intensjonene om å utvikle «fredelige og vennskapelige mellomfolkelige forhold,» … ( 2 ) og «bilegge enhver mellomfolkelig tvist som de måtte bli innblandet i , ved fredelige midler»… (1 ).

    Dessverre må vi særlig betrakte de tidligere lederne av DNA, SP og SV som krigsforbrytere fra «venstresiden». At de borgerlige partiene bare var med i «hylekoret for krig og deltakelse » fra regjeringen , frigjør ikke.

    Nobels Fredspris-nasjon Norge har faktisk et særlig ansvar for krigføringen , og det nytter lite med en Nato- jobb for å «viske ut» VÅR nødvendige tenking framover.

    Vi må slik skrive ut , henge opp Alsnes sin artikkel som et kunstverk og lese -repetere den jevnlig !
    R

    Liker

  3. Glimrende av Alnes.
    Et gammelt ordtak er forlengst blitt vridd på til det lyder omtrent slik: «Det skal mye lediggang til for å komponere en slager». Her er det fristende å snurre det videre: Det skal mye lediggang til for å få øye på virkeligheten gjennom den daglige propaganda. Alnes står fram som en mann med god tid.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s